Da jeg var ung og gikk på skole, bl.a. i 1999, hadde vi også fraværsgrense. Var man borte mer enn,  jeg tror det var 20 % av tiden, fikk man ikke karakterer. Om man ellers var flink, møtte til prøvene eller hadde andre problemer, spilte ingen rolle – man fikk ikke karakterer og mistet muligheten til å fortsette utdannelsen. Dette er om hvordan denne regelen ødela livet mitt.


Noe er råttent i det norske skolesystemet (something`s rotten in the Norwegians school system – for å si det med Shakespeare).

pass1
Meg i den tiden dette skjedde

Jeg har alltid vært flink på skolen. På ungdomsskolen hadde jeg bare M-er og to G-er. Jeg kunne kanskje fått et par S-er også, men hvorfor stresse. M er da godt nok, det … For meg tilsvarte en M en S og en 5-er en 6-er (som for øvrig er noe dagens ungdom kanskje kunne tatt lærdom av, med all dens forventningspress og jag etter å være best, hvor ingenting er godt nok).  Men da jeg begynte på videregående fikk jeg en down-periode.  Etter 3 år på samme skole med de samme vennene fikk jeg fikk skoleplass på Kongsgård i Stavanger (Stavanger Katedralskole), alt var nytt, det var vanskelig å tilpasse seg og finne sin plass, og jeg havnet i en bråkete klasse. For første gang i mitt liv var jeg mer opptatt av andre ting, som f.eks jenter og å være kul, enn skolen, og jeg var opptatt av å bli godt likt, spesielt av jentene.

 

Resultatet var at jeg da fikk 3,5 i snittkarakter og kom med det ikke inn på skole året etter  – og måtte ta meg et ufrivillig friår. Det reagerte til og med sjefen i OT  på (OppfølgningsTjenesten, som fulgte opp ungdom som falt utenfor skolen). Han mente – med rette – at selv om ikke 3,5 er noe å hoppe i taket for, så skal det likevel være mer enn godt nok til å komme inn på VK1, som andre klasse på videregående het den gangen. Tross alt kan ungdomstiden være en opprivende tid – og at man i
en så tidlig alder dømmer folk nord og ned er noe samfunnet IKKE er tjent med.

To år senere, etter et ufrivillig friår hvor jeg hadde pådratt meg et problemfylt bruk  av illegale rusmidler, for det aller meste cannabis, satte jeg kursen til Haugesund. Det gjorde jeg fordi jeg ønsket å komme meg vekk fra de problemene jeg hadde havnet i da jeg ikke gikk på skole, og bort fra der de startet. Men det kan man trygt si at gikk dårlig. Særdeles dårlig. På den nye skolen sugde jeg til meg alle «freakene» (andre som brukte illegale rusmidler) på skolen som en magnet (er det forresten ikke rart at det bare er brukerne av illegale «varer» som samles i egne miljøer? Vi ser f.eks. ikke at alle som kjøper og drikker melk samles i egne grupper. Hva kan grunnen til det være, mon tro? Kan det være det faktum at det ene er illegalt, mens det andre ikke er det?)

Kort fortalt gikk det dårlig.

Særlig bedre ble det ikke av at jeg bare fikk karakterer i noen få fag, og det var lett å merke at de som ikke ga karakterer, var de samme lærerne man hadde «rubbet the wrong way» gjennom skoleåret. For eksempel insisterte rektoren på skolen, som jeg hadde i geografi, på at han skulle gi meg karakterer. Tross alt hadde jeg vært til stede på alle prøvene, hvor det faktisk stort sett endte med 4-ere og noen 5-ere.

Men nei … Ikke faen. Jeg skulle ikke få karakterer, og jeg ble med det dømt til utenforskap. Et utenforskap som skulle vare i nesten 20 år, og som kulminerte i et injiserende misbruk av illegale rusmidler.

For å sette tingene litt i perspektiv: Da jeg omsider fikk satt meg på skolebenken mange år etterpå, ble resultatet dette – 62,5 poeng, et snitt på 6,2 (men det er inkludert alderspoengene). Uten de ble det 54,5, men begge snittene var inkludert bl.a. en 20 år gammel 3-er og en 4-er fra bl.a naturfag.

Men på grunn av litt høyt fravær ble jeg altså frarøvet muligheten til å sikre meg en utdannelse, hvilket hadde vært planen helt siden jeg var liten. Som dere kan se var det ingen faglige grunner til at jeg ikke skulle få karakterer – jeg gjorde det helt greit faglig – og jeg var til stede på samtlige prøver. Jeg var tydelig på det, at uansett hvor mye jeg sleit og hadde det vanskelig, så skulle jeg komme til prøvene. Det gjorde jeg jo nettopp for å sikre meg karakterer, slik at jeg kunne komme meg videre. Men det gjorde jeg altså forgjeves. Jeg fikk aldri noen karakterer.


Jeg ble glad på fremtidens ungdoms vegne da jeg senere lærte at fraværsregelen endelig var skrinlagt. Desto leiere meg ble jeg da jeg registrerte at Høyre nå har gjeninnført den. Den kommer til å marginalisere og holde nede enda flere unge mennesker. La oss bare håpe at det for dem ikke fører til hele 20 års landflyktighet, slik det dessverre gjorde for meg.

De aller fleste vil klare seg uansett. Fravær i ungdomstiden er et uskyldig ungdomsfenomen som de fleste rister av seg, og som vil ta slutt når de blir voksne og kommer sut i arbeidslivet. Men for de som sliter, det være seg med rus eller psykiatri, eller enda verre, begge deler, ja, for dem er det en dødsdom. En drepende dødsdom. At de står uten jobb og utdannelse er kanskje de to minste problemene de har … Det kommer på toppen av alt det andre, som kanskje var grunnen til at de hadde et høyt fravær.

Noe er galt når en ungdom som faktisk er ganske skoleflink, grunnet ungdommelige eskapader dømmes ned og utenfor i samfunnet over noen ungdommelige pek han gjorde, ja, i ungdommen. Det er altfor alvorlig å dømme unge mennesker så hardt. Ungdomstiden legger fundamentet for resten av livet, og går det galt da, kan det gå virkelig galt – som man kanskje aldri klarer å komme seg ut av.

Så kan de som vil bare si: «Det var ris til egen ræv … Det var din egen feil, du er selv skyld i problemene.» Og det skal de få lov til både å si og mene. Mye av skylden lå på meg. Jeg hevder ikke noe annet. Men det hjalp i hvert fall ikke å bli straffet ekstra gjennom ikke å få karakterer. Det gjorde tvert imot det hele mye, mye verre, og nesten umulig å komme ut av.
Er vi tjent med som samfunn at folk så til de grader marginaliseres og ender i misbruk og fattigdom, uten muligheter til å klatre ut av det?

Og de som sier at «sånn er det i arbeidslivet også. Man møte til tiden. Man kan ikke ha fravær hele tiden.» Til de vil jeg si dette: Jobb og skole er ikke det samme. Mennesket, i hvert fall jeg, er lagd slik at vi tøyer grensene. I hvert fall i ungdomstiden. Vi tar de frihetene vi kan, helt til noen sier stopp. Ser man at man slipper unna med å være litt borte, så gjør man kanskje det, men i en arbeidssituasjon, der andre vil lide av at en er borte, da blir det helt annerledes. Jeg jobber jo nå, og jeg er aldri borte uten først å ha avtalt at det er greit. Man oppfører seg på en annen måte når man er ung.
Dessuten var det ikke fordi jeg ikke gadd å gå på skolen jeg hadde høyt fravær – det var fordi jeg hadde store problemer.

Noe er råttent i det norske skolesystemet når de henvises til å bruke straff og trusler om straff for å holde ungdommen på skolebenken. Ja, da er noe fundamentalt galt, og det kan ikke løses med en enkel, stigmatiserende og ødeleggende regel.

Det koster uendelig mye penger å skape slikt utenforskap. Da jeg mest av alt trengte kjærlighet og forståelse, ble jeg møtt med trusler om straff, straff og en kald skulder. Og alle de rehab-oppholdene og andre utgiftene det har vært knyttet til meg, har til sammen sikkert kommet opp i flere millioner. Hadde jeg fått fortsette på skolen – slik jeg ville –  hadde det vært en vinn-vinn situasjon for alle parter. Da hadde jeg, i stedet for å bli en ren utgiftspost, blitt en ressurs for fellesskapet som betalte skatt og bidro på andre måter til verdiskapningen og velferden.

Men … etter 20 år slutter heldigvis i hvert fall denne historien godt. Jeg kom meg til slutt ut. Men det ville vært en løgn å si at jeg ikke er litt bitter. Og det var ikke lett – og mange av vennene mine døde på veien. mye av dette kunne vært unngått hadde jeg blitt møtt med støtte og forståelse i stedet for politi og straff. Og det ligger jo i sakens natur at man ikke går til læreren eller andre, for den saks skyld, og forteller at man har et illegalt rusproblem, Man forteller ikke andre at man driver med kriminalitet. Derfor blir man sittende alene og bare må ta imot sanksjonene som kastes mot en.

Jeg fikk meg aldri en utdannelse. Riktignok begynte jeg på universitet i Stavanger for å bli journalist for et par år siden, etter endelig å ha fått meg studiekompetanse, men det var ikke meningen at det skulle bli noe av, og jeg falt ut pga rus.

Jeg har alltid hatt lyst til å bli advokat, jobbe med jus, markedsføring eller som journalist. Det vil jeg aldri få muligheten til. Den muligheten ble jeg frarøvet allerede før jeg var 20 år gammel.

Jeg skriver dette i solidaritet med de ungdommene som nå står i fare for å lide samme skjebne som det jeg gjorde. La oss gjøre alt hva vi kan for å forhindre at det skjer. Og det gjør vi ved å være rause, romslige og forståelsesfulle.

Kjære Høyre og kjære kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Lytt til meg. Jeg har kjent på kroppen hvordan en slik regel i verste konsekvens kan desimere ungdommen som sliter. Det var det skjedde med meg. Vær så snill og ikke la det skje igjen med andre ungdommer. Vær så snill! Det er ingenting å tjene på det. De fleste klarer seg, men for de som sliter … For de kan det gå veldig, veldig galt.

Det man tjener inn i redusert fravær vil man måtte betale dobbelt tilbake i utgifter for de som ender opp marginaliserte; uten utdannelse og uten jobb, dømt til et liv i fattigdom og elendighet.

For meg endte det veldig galt. Først måtte jeg ta et ufrivillig friår fordi jeg ikke kom inn på allmennfaglig andre klasse videregående skole med snittet mitt på ca. 3.5. Jeg ble gående ledig og drive dank og begynte å få et rusproblem. Og det var de problemene som skulle sende meg fullstendig ut i elendigheten da jeg ikke fikk karakterer og med det muligheten til å fortsette utdannelsen …

(Jeg har tenkt mye og mye på disse tingene, men det som minnet meg på å skrive en bloggpost på det, var dette blogginnlegget som en barndomsvenninne av meg har skrevet i sin blogg. Se gjerne på det også. Det har et helt annet perspektiv)

UPDATE – OPPDATERING:
Her om dagen leste jeg dette, som setter blogginnlegget mitt i et helt nytt perspektiv. De samme reglene som ødela for meg, gjelder ikke for politikerne selv.
Nå skal ikke jeg si at det gjør noe, for de klarer sikkert å utføre oppgavene sin likevel, men det gjorde strengt talt også jeg!

Hva syns dere? Var det bare min feil alt dette, eller bør samfunnet være romsligere og mer forståelsesfullt og passe bedre på at slike ting ikke skjer?

 

Dersom du liker det du leser her og setter pris på bloggen min, vurder gjerne å støtte den økonomisk.
Jeg driver bloggen alene på eget initiativ – helt gratis.
All støtte vil komme godt med, og vil gi meg tid og midler til å drive bloggen videre.

All støtte er frivillig og kan gjøre via Vipps til 90478608 eller direkte til Vippskontonummer 3260.21.61829

8 kommentarer om “Hvordan fraværsgrensa ødela livet mitt.

  1. Viktige ord, og veldig gjenkjennerlig.
    Vi er nok mange som kan kjenne oss igjen i dette.. Selv fikk jeg aldri gått mere enn et par mnd på videregående før jeg havnet på tvang i barnevernet og har ikke gått på skole siden. Hadde gode karakterer fra ungdomsskolen, og hadde kommet inn på de skolene jeg ønsket. Kjenner så godt igjen det du skriver! Selv om jeg fikk en ny mulighet på den Videregående jeg gikk på, så opplevdes stigmaet med å ha blitt hentet med makt på tvang, og plassert vekk litt for stort å skulle forklare og leve med. Utenforskap og annerledesheten ble veldig tydelig…
    Har den dag i dag som snart 40 åring enda ikke tatt mere skole. Skulle gjerne hatt mere skolegang.Heldigvis har jeg vært privilegert og fått skape min egen arbeidsplass, og kan leve av det. Men jeg kjenner til tider på at jeg har liten valgfrihet uten skolegang, dersom jeg skulle ønske å leve av noe annet en min erfaring.
    Utrolig viktig at ikke ungdom faller ut unødig fra skolegang pga. stigma og utenforskap.
    ( Jeg har helt sikkert mange skrivefeil, grunnet manglende skolegang… he he)

    Likt av 1 person

    1. Knallbra kommentar og spot on!
      Du skal da ikke være misfornøyd med noe, som du selv sier. Du har jo skapt en egen arbeidsplass, og det i en jobb som i stor grad består i å hjelpe andre. Jeg skulle vært rimelig fornøyd hadde jeg vært i en situasjonen i nærheten av din.

      Men jeg forstår deg godt. Også jeg kjenner at det er litt kjipt og bittert at jeg aldri fikk den skolegangen jeg hadde planlagt. Men som de sier – det er aldri for sent, og dessuten har jeg begynt mer å sikte meg inn på en god jobb. Men det at man ikke har utdannelse legger jo begrensninger for hvilke jobber man kan få, og ingen av de jobbene jeg kunne tenkt meg kan jeg få uten en utdannelse.

      Som jeg sier i en av de andre kommentarene tror jeg at det skjer gode ting for folk som gjør mange bra ting – det er jo du selv et godt eksempel på. Det har jo ordnet seg bra for deg, og så har du jo en flott familie. Man kan ikke be om stort mer enn det.

      Nå jobber jeg jo litt, og jeg håper at det skal bli noe av, så kan jeg i fremtiden kanskje bruke den jobben til å få meg en enda bedre jobb. Jeg har i hvert fall troen på at det skal ordne seg. Det har det jo delvis gjort allerede. Men det handler om å få en sjanse.
      Det finnes mange, spesielt tidligere rusmisbrukere, som kunne mestret en hvilken som helst jobb hadde du bare fått sjansen til å prøve seg – selv om de altså ikke har noen utdannelse på papiret. Så da gjenstår det bare å vente på at noen vil gi en den sjansen. .. Den som venter … Og den som utfører gode ting …

      Men ja. Det er forferdelig at vi lar slike ting skje mennesker, spesielt når de er så unge. Man klarer ikke å se konsekvensene av ens handlinger når en er 16 år – og da å dømmes så beinhardt … Det er direkte ondskapsfullt.

      Takk for flott kommentar 🙂 ❤

      Liker

  2. Heisann!
    Åpent og ærlig innlegg, veldig bra:)
    Det jeg ikke forstår er hvordan du nå kan gi opp?
    Du skriver som om at «toget er gått» når du skriver om journalist drømmene dine.
    Med de karakterene og din evne er det akkurat det du kan og bør bli.
    Hadde jeg vært deg, så hadde jeg reist meg opp, tatt en utdannelse, og med det så hadde du tatt «hevn» på hele systemet mtp alle reglene og lærerne.
    Synes det er så trist når så talentfulle mennesker ikke bruker evnen sin.
    Uansett lykke til:)

    Liker

    1. Takk for det, Miriam ❤ Jeg har ikke gitt opp i den forstand. Jeg søkte i år, men jeg klarte ikke å oppdrive karakterene for å dokumentere hvilke karakterer jeg hadde. Det syns jeg er rart, for jeg kom jo saktens inn på Universitet i 2014.
      Jeg har nemlig tatt fagene på nesten like mange forskjellige skoler som det det er fag (Kongsgård, Haugesund, Møllehagen, privatist, Østlandet, for å nevne de jeg kom på …) Og det er svært krevende å få dem inn på nytt. Det kostet blod og svette sist gang.

      Men hvem vet, kanskje jeg gjør det en dag, tar opp skolen igjen. Men det er litt rart, som jeg også skrev om i Asfalt (spalte i gatemagasinet, tilsvarende =OSLO) … Når man ruser seg og bare gir faen, da er de der med all slags hjelp. Men idet man bare viser antydning til at man vil – og "får det til". Da har man liksom vist "at man kan" og må klare seg selv. Jeg får f eks ingen hjelp til å gå på skole. Det fikk jeg da jeg ruste meg og egentlig ikke ville endre meg. Merkelig, det der …

      Så nå jobber jeg i praksis for samme "lønn" jeg hadde fått dersom jeg ikke hadde jobbet og bare sittet og ligget hemme på ræva … Forstå det den som kan?

      Så blir jeg jo ikke yngre, akkurat. Jeg har lyst på jobb, familie og hus. Et ordentlig A4-liv. Per nå har jeg bar en halv av de tingene, nemlig "en slags jobb". Og så lever jeg i troen på at dersom man gjør mange bra ting – jeg er rusfri og ellers produktiv, gjør mange bra ting og er "flink" – så vil muligheten komme til meg. For meg, som for mange andre, handler det bare om å få sjansen. Jeg føler meg ganske sikker på at det ikke er mange jobbene jeg ikke hadde mestret hvis jeg hadde fått bitte litt opplæring, men jeg har dessverre ingen papirer på det – og i dag må man det. Jeg kunne jo selvsagt ikke blitt lege, f eks, men mange andre jobber tror jeg jeg skulle fått til.

      Hvem vet … Kanskje en leser bloggen min og har lyst til å prøve å gi meg en jobb 🙂 Det hadde vært meget, meget nice. Så er det noen der ute med en fet jobb til meg … , ikke vær redd … fyr løs 😉

      Takk for flott kommentar, Miriam 🙂 ❤ Det setter jeg stor pris på 🙂

      Liker

  3. Støtter deg i denne saken. Disse nye reglene har også beslaglagt mye av fastlegenes tid, tid de kunne ha brukt på viktigere ting. Gleder meg til å følge med videre på bloggen. 🙂

    Likt av 1 person

    1. Takk, Kjære Beathe ❤ 🙂 Det har du helt rett i. Og jeg skal gjøre mitt ytterste for å holde bloggen livlig og i aktivitet.

      Så har du de som av naturlige årsaker styrer unna fastlegen, som f.eks. de som bruker illegale rusmidler. Da ligger det jo i sakens natur at de holder det for seg selv – så blir de bare dyttet ytterligere ut i elendigheten ved at de frarøves muligheten til å få seg en utdannelse – som jo skal være veien videre og ut i det sosialt mobile Norge

      Liker

  4. Tusen takk 🙂 Ordene dine varmer.
    Jo, det er det jeg håper på … At folk skal lese det jeg skriver – og «laike» (like) og kommentere hvis de har innspill, for på den måten å holde debatten i gang på en konstruktiv måte.
    Derfor oppfordrer jeg alle til å dele bloggen min videre til sine venner. Men bloggen er tross alt bare to dager gammel, og foreløpig er jeg fornøyd. Jeg har over 100 unike lesere hver av de to dagene 🙂

    Tusen takk 🙂 🙂 🙂 🙂

    Liker

  5. Tankevekkende og viktig, Trond-Arne. Du fortjener en stor leserskare, på grunn av at du skriver godt om din egen erfaring og setter det hele inn i et samfunnsmessig aktuelt perspektiv!

    Likt av 1 person

På forhånd takk for at du kommenterer :-)

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s